Ved veis ende

Og der! Var ringen sluttet, gitt. Vi er tilbake i Simons Town. Vi har stirret hvithai i...eh...hvitøyet, hoppet ut fra bro 216 meter over bakken, galoppert på hest gjennom eukalyptusskog, falt ut i Zambezi, sittet to meter unna sultne løver og hyener, svømt med hvalhai, dykket i tank med "ragged-tooth sharks", truffet masse afrikanere, og kjørt 1450 mil på afrikansk landevei. Helt uten varige mén! Kanskje Afrika ikke er så farlig likevel?

Ti uker gikk fort. Veldig fort. Altfor fort. Snufs. I morgen kveld 18. mars går flyet vårt. Heldigvis har vi masse ting å glede oss til hjemme! Middag med gode venner, røverhistorier,

grovbrød med brunost, Berits hjemmelagde pannekaker med honning og sitron lørdags morgen, skiturer i marka, og snart er det jammen tid for å ta ut Vespa'n. Berit gleder seg til å ha masse tid på et bad, helt for seg selv.

Takk til dere som har fulgt oss, og gitt oss kommentarer, dere har vært viktig inspirasjon for oss for å få opplevelsene "på trykk"!

Vi sees!

Hakuna matata!

Kingdom in the Skies

Vi er på vei inn i Sani Pass - en berømt - eller kanskje snarere beryktet - grenseovergang mellom Sør-Afrika og det lille kongedømmet Lesotho. Vi har fått anbefalt turen opp dit, til 2800 m.o.h. av flere. Det går helt fint, sier de, så lenge "you are confident on your 4x4 vehicle". Joda. Klart jeg er. Har jo kjørt snart 1300 mil med Land Roveren nå. Riktignok mest på fin, asfaltert vei. Men dog. Planen for dagen er opp til toppen, og så ned igjen, og så videre til East London sør i Sør-Afrika.

Vi starter kl 0630 på morgenen. Solen har nettopp stått opp og kaster varmt lys over fjellene rundt oss. Det er bratt. Det er ikke asfalt. Enkelte strekninger kan strengt tatt heller ikke kalles vei. For første gang på turen må jeg ned i "low range" i girboksen. Motoren brøler ujevnt rundt ca 3000 omdreininger, og Roveren klatrer oppover i 5 km/t. Kun kort vei til toppen er det så lite vei å kjøre på og så mye stup på den ene siden at Berit insisterer på å gå. Jeg setter meg på kanten av setet og holder nøye øye med høyre forhjul - jeg forsøker å holde hvertfall 10 cm klaring til kanten.

Endelig full uttelling for firehjulstrekk

Vel oppe (litt svett, men lever fortsatt) blir det endring i planen. Jeg har ikke tenkt å kjøre NED IGJEN på den veien. Så Lesotho ligger foran oss, også kalt "the Kingdom in the Skies". Jeg mener å huske at en jeg snakket med for ikke lenge siden sa at "once you're over the mountain pass, the roads are fine". Vi kikker på kartet, konstaterer at den nærmeste grenseposten inn igjen til Sør-Afrika er ca 20 mil sør for hvor vi er. 20 mil. Piece of cake. Vi har jo hele dagen, klokka er 10.

Men nei. Noen må ha fortalt meg en skrøne. Eller så kan jeg ha husket feil (lite sannsynlig:-). Vi kjører og kjører. Stort sett i low range, opp fjell og ned fjell, snittfarten de neste 9 timene er 14 km/t. Det hjelper naturligvis ikke at det ikke finnes et eneste veiskilt i Lesotho, at kartleser Berit ikke eier retningssans, og at vi tar en omvei på over 6 mil. I 14 km/t. Oppi en kjerrevei møter vi en UNICEF-bil og spør om veien. De peker oss i motsatt retning av den vi kjører, og ønsker oss "good luck".

Til og med de lokale ungdommene syntes dette var spennende

Veien blir verre og verre. Om Sani Pass er for 4x4 entusiaster, så må disse fjellveiene være for beltebil-entusiaster. Berit går store deler av Lesotho til fots. Jeg tror hun bruker tiden til å regne ut hvor lang tid vi kan overleve på to bokser kjøttboller og en boks erter.

Når det blir mørkt har vi fortsatt ikke sett snurten av Sør-Afrika ennå. Det er absurd. Vi har funnet veien gjennom 1300 mil i bushen gjennom 7 land, og når vi kommer til det 30x30 mil store Lesotho, som er omringet av Sør-Afrika på alle kanter, finner vi ikke veien ut. Vi tilbringer natten i 2800 meters høyde under en spektakulær stjernehimmel.

Her visste vi hvertfall hvor vi var

Tusen mil

Vi skriver Tofo, Mozambique. Vi passerte 1000 mil for noen dager siden. Det feiret vi med en kjeks hver, på veien sørover i Mozambique, mot kysten og Bazaruto. Og en fartsbot.

Apropos vei. Veiene i Afrika er betydelig mye bedre enn vi hadde forventet. Faktisk overgår de veiene i Norge mange steder, selv i noen av verdens fattigste land. Og så er det andre steder, der veien knapt kan kalles vei.

Dette har blitt for mye for den stakkars Land Roveren vi har leid. Skjør som eggeskall. Stadig nye ting ristes løs, og nye skranglelyder kommer til.

Installasjon av hjemmelagde bremseklosser

Vi har hatt intet mindre enn 5 motorstopp på veien, hvorav to midt i en nasjonalpark ("Do not under any circumstances exit the vehicle"). Den ene gangen måtte Eivind ut av bilen og feste slepetau - et stykke borti veien var det 4 løver. Så vi etterpå. Den andre gangen ventet vi 8 timer på hjelp. Vi regnet med at noen ville passere. Ingen passerte. Vi lærte etterpå at "Nobody ever uses that road"... neivel nei. Godt med satelitt telefon.

Hva gjelder afrikansk trafikksikkerhet, så er det så som så med den. Vi har ikke sett noen ulykker, men flere steder sett vogntog der containere og annen last rett og slett har ramla av. Persontransport er også spennende her nede.

En populær type kollektivtransport

Selv om Afrika er aldri så spennende, så fins det laaange strekninger der du ikke ser stort annet enn buskas. Vi har merkelige diskusjoner. F.eks. hva som er korrekt uttale av Helge Reiss´ etternavn. Vi synger "Min hatt den har tre kanter" (med miming) og klager med jevne mellomrom over alt regnet. Javel vi vet det er regntid, men betyr det lissom at det regner HELE tiden..? For to dager siden ga det seg, da hadde det regnet mye og lenge.

Langs landeveien er det mye til salgs. Hvert område vi kjører igjennom virker å ha sin spesialitet. Det står folk langs veien og veiver med ulike ting. Levende, flaksende høner. Bananer. Ananas. Flasker med brun væske vi ikke vet hva er (himkok afrika style?). Kjempestore sopp. Reker. Bensin fra gjennomsiktige vanndunker. Noen steder stopper vi og tar en titt på småstedene vi kjører forbi. Vi liker å gå på det lokale markedet, der vi alltid er de eneste hvite. Her om dagen begynte en liten gutt å hylgråte da han så oss. Han hadde nok ikke sett slike som oss før - han trodde kanskje at vi var spøkelser?

Snacks-avdelingen. Linser, larver og tørka småfisk. Og vi har smakt på den i midten, begge to. Det smakte æsj!

Vi har fortsatt et godt stykke igjen. I skrivende stund har vi slått leir ved en nydelig palme-strand sør i Mozambique. Vi dykker og snorkler, med hvalhai og manta. Jeg tar min Advanced OW dykkesertifisering. Etterhvert skal vi så tråkle oss nedover langs kysten mot Sør-Afrika og Cape Town. Det nærmer seg slutten, og det går ALTFOR FORT!

Barna i Afrika

Vi har møtt mange barn på turen. De fleste vi har møtt bor i hytter bygd av termitt-jord, trestokker og strå. De har fillete og skitne klær. Kanskje ikke så rart - her er det lite playstation og TV, det er populært å leke ute, og gatene i landsbyene består stort sett av hardtråkket sand eller leire som mer ser ut som små bekkeleier når det regner!

HIV og AIDS er et stort problem i mange av landene vi har reist gjennom. Mange barn blir født med HIV, mange blir foreldreløse på grunn av AIDS, og malaria tar mange unge liv. Men vi møter bare store, hvite smil - de er noen ordentlige hjerteknusere.

Det blir stor ståhei når det kommer hvite - og spesielt hvis de har med seg godteri! Og de syns det er fryktelig morsomt å bli tatt bilde av, og få se seg selv på skjermen etterpå.

Vi ser at det er flere hjelpeorganisasjoner som opererer her i området, og de gjør en viktig jobb ved å både informere, gi opplæring og hjelpe de som allerede er blitt rammet av sykdom. Hvis man ikke allerede er fast giver, drister vi oss til å foreslå å bli det!

Leger uten Grenser

Plan

Care

UNICEF

Redd Barna

SOS Barnebyer

Disse bildene er fra landsbyen Mukuni i Zambia.

De ti små IV

La oss presentere vår venn fra campingen i Savuti, Botswana - en Yellowbilled Hornbill. Han var svært interessert i alle de fine blanke tingene våre!

The Gorge Swing

Så Berit overlevde raftingen. Ja, da vi var ferdige ville hun jo bare mer. Nå ville hun hoppe. Jeg prøvde å stoppe henne. Men hun var ustoppelig. Jeg tenkte hvertfall det var best at jeg ble med da, når hun skulle hoppe utfor et av stupene i Livingstone, med bare et tau rundt livet.

Jeg var så stressa at jeg bare fikk satt på meg barten denne morgenen. Og 53 meter fritt fall føles veldig langt...

Farlige Afrika V

Livingstone, Zambia

(Mamma - ikke les denne posten ;-)

Man kan saktens diskutere om denne posten burde tilhøre serien Farlige Afrika. Det er jo en frivillig sak å kaste seg ut i en liten gummiflåte i det sydende infernoet av vann som kalles Zambezi. Men er det egentlig frivillig? Eivind, Ben og Shannon vil gjerne (Ben & Shannon er to vi har møtt på veien). Og de gjør det nok uansett om jeg vil være med eller ikke. Det betyr indirekte at jeg er tvunget til å rafte ned Zambezi. Det er ikke et reelt alternativ at jeg skal sitte her i etterkant å høre på dem skryte seg imellom av nær-døden opplevelser i fleng fra et ellevilt raftingeventyr.

Så jeg skal altså rafte, i Zambezi. Bare navnet. Zambezi. Du hører jo at det er farlig. Klokka er 0830, og vi står i utstyrsrommet. Jeg får utdelt hjelm, redningsvest og min egen åre. Guiden vår Vinny maser om at vi må komme avgårde. Jeg prøver å justere hjelmen så den passer, og jeg syns vesten er rar. Sitter den egentlig ordentlig fast? Hjelmen er for stor!! Vinny peser mer, og alle går mot bilen. Jeg halser etter, med hjelm og vest på halv tolv. Jeg synes det kjennes ut som jeg er i ferd med å få akutt diare.

I løpet av en halv times kjøretur rekker jeg å roe meg litt og tenker at dette går sikkert fint. Folk gjør dette hele tiden. Fremme ved elva er jeg nesten litt tøff i trynet og begynner å glede meg. Oppi gummibåten og avgårde med oss! Vi får forklart kommandoene én gang, før det bærer av sted nedover elva i et foruroligende høyt tempo. Er det meningen at det skal gå så fort? Jeg blir forvirret med en gang Vinny gauler "Right back-paddle, left forward!!" Hø.. sitter jeg til høyre eller venstre? Plutselig vet jeg ikke forskjellen. Jeg hermer etter Ben som sitter foran meg.

Vi nærmer oss første "rapid", nr.11. De har gitt festlige navn på hver av de 15 rapid'ene vi skal forsere. Denne heter "Overland Truck Eater" (en overland truck er en buss full av ungdom som fester seg gjennom Afrika - det er mange av dem her). Plutselig er vi midt oppi et brølende fossestryk. I løpet av et sekund står flåten på høykant.

Meg gapende nede til høyre

Shannon forlater flåten i imponerende stil

Eivind har fortsatt en fot på flåta

Jeg går på hodet uti elva, og kjenner den voldsomme strømmen ta tak i meg. Jeg har ikke sjans, jeg fyker nedover elva og dras under. Det føles som en evighet før jeg får hodet over vann igjen og rekker såvidt å¨snappe etter pusten, før jeg dras under igjen. Jeg tror, helt alvorlig, at nå står det om livet. Jeg er så redd som jeg aldri før har vært. Så får jeg hodet over vann igjen og trekker pusten igjen. Jeg glemmer helt å puste ut, bare puster inn, inn, inn. Det gjør bare saken verre. Jeg aner ikke hvor flåten min er, men jeg ser den andre flåten, kanskje 15-20 m lenger ned i elva. Jeg klarer å holde hodet sånn noenlunde over vann og flyter mot dem. De trekker meg ombord.

Jeg blir reddet!

Eivind (til venstre) og Ben får haik med sikkerhetsmannen vår

Jeg har antakeligvis puls på 200. Tårene renner. Jeg har panikk. Eivind blir også reddet ombord i denne flåten, men det registrerer jeg ikke. "Vår" flåte kommer inntil, og jeg blir bedt om å gå over i den. Jeg vil ikke. Jeg vil i land. Jeg vil hjem. Jeg vil balansere på line over Victoria Falls. Hvorsomhelst bortsett fra over i den forferdelige gummiflåten. Først nå ser jeg Eivind. Han tar meg i hånden og hjelper meg med rolig stemme over i flåten vår.

Elva er rolig, og vi flyter stille langs bredden. Vinny gir meg tid til å komme til meg selv igjen, og alle forsøker å snakke beroligende til meg. Jeg vil så gjerne i land. Men jeg skjønner at det ikke går. Jeg er fanget nå, jeg må være med nedover elva. Det er 14 rapids igjen.

Jeg spør Vinny hvilken grad denne rapiden hadde. 1+, svarer han. Jeg vet at vi skal forsere grad 4. Jeg har lyst til å spy, eller kanskje punktere flåten så vi må avbryte, men jeg har ikke noe skarpt. Jeg har ikke lyst til å ødelegge for de andre heller. Eivind sier at dette går så fint så. Ok. Dette går så fint så. Vi nærmer oss neste rapid. Pulsen min raser og jeg har et skyhøyt adrenalinnivå, jeg er så redd, så redd. Vi er inne i neste rapid. Vinny brøler "All forward!!" Jeg padler alt jeg klarer, jeg har kjempekrefter, monsterkrefter, jeg padler for livet.

Og denne gangen går det bra. Jeg er så lettet. Neste rapid går også bra. Det er heftige saker, men jeg begynner å tro forsiktig på at jeg kommer til å komme igjennom dette i live.

Jeg padler som en gal, gjennom rapid etter rapid - "The Washing Machine", "The 3 ugly sisters", "The Mother", "The Meat Grinder", de vet å sette forventningene. Det er kjempehøye bølger, og det er ikke noe system i dem i hele tatt, de kommer fra alle kanter og oppfører seg som gærninger. Jeg vil rydde i bølgene, så de kommer på rekke og rad og fra samme retning. Jeg blir litt irritert på de andre, jeg synes de slurver med padlingen. Plutselig begynner Ben å padle, når Vinny har sagt at vi skal slappe av. Og jeg syns Eivind padler altfor rolig, han sitter der og gliser og tror tydeligvis han er på en slags kosetur. Så jeg padler ekstra hardt for å dekke opp for slurvinga til de andre.

Men så - etterhvert - når jeg har overlevd 5-6 rapids, begynner jeg faktisk å more meg. Roen og smilene til de andre smitter over på meg. Det er jo faktisk kjempegøy. Jeg er kjemperedd og har det kjempegøy samtidig. Det er absurd. Vi jodler på bølgetoppene, og veiver årene i været når vi passerer video-mannen, som skal dokumentere at vi faktisk har vært med på denne galskapen.

Og når vi så etter 12 km og 2 timer padling forserer siste rapid, nr 25 - da ønsker jeg meg noen rapids til. Endelig har jeg blitt varm i trøya. Jeg gjør det gjerne igjen. Men først skal jeg kaste meg utafor et stup hengende i et tau. Jeg vet ikke hva det er som går av meg.

(Jasså mamma, du leste den likevel? Jeg var aldri i reell fare. Men jaggu føltes det sånn... :-)

Grenseoverskridelse

Vi tar oss god tid på vei ut av Chobe Nasjonalpark. I nesten 3 timer fryder vi oss rundt i det vakre landskapet langsmed elva, mens vortesvin, impala, bøfler, bavianer, vannbukker, flodhester, elefanter og giraffer glor mot oss fra alle kanter. Vi er fornøyde, vi har fått sett masse dyr. Vi begynner å bli sugne på nye inntrykk. Og Victoria Falls er like om hjørnet.

Vanskelig å tro at denne kosebamsen er afrikas farligste dyr. Foruten myggen, da.

På grensa ut av Botswana er det nye skjemaer som må fylles ut. "Midlertidig eksporttillatelse" på bilen? Midlertidig? Javel. Jeg fyller ut og signerer for at jeg er ved mine fulle fem.

Det er populært å stå i kø for skjemaer og blanketter

500m lenger frem på grusveien er det trafikkaos. Et trettitalls trailere står og venter. På hva? Ferga! Vi må krysse Zambezi for å komme til Zambia. Det er ingen bro her. Derimot er det en ferge som er laget med bølgeblikk og traktormotorer. En utedo på stylter fungerer som styrhus. Vi stusser noe når vi forstår at det er denne doningen som skal ta oss og bilen vår over til Zambia. Vi lar det stå til, og kjører ombord, etter at spritsmuglerne har løpt av båten og forsvunnet ut av syne. Oss, og én bil til. Og 70 passasjerer, bærende på kjempeposer med mel, sukker og ostepop.

Ferga vår. Zambia ligger og venter på andre sida.

Åja, ferga koster penger også? 20 USD. Javel. Det har vi ikke. Jeg ser for meg 3-4 timer ekstra med retur til Kasane, minibank, veksling, en masse idiotiske spørsmål og nye skjemaer på grenseposten igjen. Heldigvis er vi ikke de første turistene som møter uten cash på denne grenseovergangen.

En "forsikringsagent" forbarmer seg over oss, legger ut for ferge, visum, politiavgift, veiavgift, karbonavgift og forsikring på bilen. Han legger ut 3 månedslønner for oss. Låner penger fra de andre "agentene" rundt i området. Etter et utall nye skjemaer som skal fylles ut, blir han med oss i bilen til nærmeste minibank, 70km unna, og får tilbake pengene sine. Og en god slump provisjon. En halv zambesisk månedslønn, lærer vi senere. Men det er verdt 250kr, å slippe retur og dacapo.

Vel fremme i det vi har hørt skal være det genuine Afrika, tar vi oss en velfortjent lunsj på Subway. (Jeg gremmes!). Bilen får seg en velfortjent dusj, og det får vi også, etter at vi har sjekket inn på Waterfront Camp, kun få km unna Victoria Falls.

Vi valgte å ikke benytte oss av denne muligheten

Farlige Afrika IV

Jeg føler for å utdype dette med mitt hat/elsk forhold til elefanter. Man kan ikke IKKE ha et forhold til elefanter i Botswana. De tyter ut overalt. Jeg synes de er veldig fine, og jeg vet at de egentlig ikke vil meg noe vondt (tror jeg). Men jeg lar videoen under tale for seg.

Han stoppet ca 1 meter fra bilen, og mitt sete. Her sitter vi altså i en åpen bil uten tak- og jeg sitter i fanget til Eivind, i siste del av filmen.

Så altså, jeg synes at jeg burde få cred for å opptre både rolig og behersket på campingplassene når vi får besøk .... (det er altså hverken gjerder eller vakter her, og vi er ofte helt alene).

Mon tro hva den tenker? "Kanskje jeg skal gå og trampe litt på hun der i stolen?"

Med gjørme til hofta

Jeg kjenner adrenalinet pumpe i blodet. Gjørmehullet var dypere enn jeg trodde denne gangen. Jeg har blitt ganske vant med disse dammene som hadde sperret veien for vanlige biler, men som for oss utgjør et hinder vi kan forsere i 1. gir, med jevnt og relativt høyt turtall. Land Roveren ser ikke ut etter 300 km på sandete veier med enorme gjørmepøler. Vi klarer snittfart på 25-30 km/t. Sølevannet slår over panseret, det spruter opp på frontruta. Det lukter elefantbæsj. For alt jeg vet, er hovedingrediensen i disse gjørmehullene akkurat dét.

Jeg må kjøre viskerne for å se hvilket spor jeg skal velge for å komme ut igjen av gjørmehullet på den andre siden. Ikke kvele motoren nå... litt mer gass... dieselmotoren brøler og baken på bilen kaster seg frem og tilbake to ganger før vi endelig kjenner de kraftige dekkene griper i fast leire, og trekker oss trygt opp på den andre siden. Vi har ikke møtt en eneste bil i hele dag. Jeg har liten lyst å kjøre meg fast her.

Endelig tid for bilvask

Vi er fortsatt i en av Botswanas største nasjonalparker, som er kjent for sitt enormt rike dyreliv - vi har lest at de blant annet har ca 120 000 elefanter her i landet. Mange av dem er akkurat her i Chobe - noe vi får gleden av å oppleve på nært hold ved Chobe River Front, helt nord ved grensen mot Namibia. Berit sitter i passasjersetet og er litt stram i maska når vi passerer de største flokkene, de nærmeste bare noen få meter unna bilen. Jeg tror hun har fått et hat/elsk forhold til disse dyra nå...

Veldig mange fler elefanter kom marsjerende

De ti små III

I serien "De ti små" presenterer vi denne gangen Damara Dik-Dik. Til forskjell fra alle de andre klovdyrene i Afrika, kan den bevege snuten sin. Den er bitteliten, maks 38 cm opp til skuldrene, og har fryktinngytende horn på hele 8 cm. Kalven kan veie opptil 760 gram når den blir født. Den finnes kun i Namibia. Vi så denne i Etosha Nasjonalpark.

Klikk på bildet for å se den søte nesen på nært hold!

PS - Tusen takk for alle hyggelige kommentarer, vi synes det er veldig stas at dere følger med oss! Klem fra B & E

Okavango

Det er en stor dag. Vi skal ut og fly. "Gjøre Okavango". 2 netter i luksuscamp inni deltaet. Jeg er nervøs. Vi har betalt mye penger. Tenk om det ikke blir noe bra? Jeg er mest redd for at Eivind skal bli skuffa, han var preget av alvor i hele går ettermiddag. Har vi kjøpt katta i sekken? Det var tross alt venninna til søstera MI som sa at vi bare måtte oppleve Okavango. Jeg føler meg skyldig på forhånd. Men prøver å overbevise meg selv om at dette blir en stor opplevelse. Det må jo være noe i alle lovordene jeg har lest og hørt...?

Og det er det! Oppturen starter på flyplassen, når vi tusler bort til det 6-seters store (lille) flyet vi skal fly i. Jeg er oppspilt, men egentlig ikke så redd. Vi taxer bortover den vesle rullebanen, tar fart, og opp i lufta med oss. Og det er fantastisk. Vi flyr over et vakkert landskap i alle tenkelige grønne sjatteringer. Vi flyr lavt, 150m over bakken kanskje, og kan se både elefanter og sjiraffer ovenfra. Det er morro!

Etter 25 minutter lander vi på ei grusstripe midt i nowhere, hvor vi blir møtt av to karer fra campen, i en sånn safaribil uten tak. Vi får vann, og humper så avgårde mot campen. Og da mener jeg virkelig humper. Jeg må holde meg fast for å ikke dette av. Det er litt morro det også.

Etter 10 minutter humping ankommer vi campen, hvor vi hilses velkommen av to hyggelige damer som gir oss kalde kluter å forfriske oss med. Du verden. Men vi har betalt mye. Vi BURDE få våt klut! Vi går inn i leiren, og det første jeg ser fra baren/sitteområdet, er et vannhull - fullt av flodhester! Hipp hurra! Ojoj. Jeg kjenner meg veldig fornøyd. Masse impala er det også. Eivind er også veldig glad nå.

Vi får servert en herlig lunsj. Mens vi sitter der og prater med en av guidene, ser jeg plutselig en stor elefant ved vannhullet. Jeg løper ned til vannhullet for å se. Ytterligere 3 elefanter følger etter. Det er 4 elefantokser som har kommet til vannhullet for å vasse litt og kjøle seg ned. De vifter med de enorme ørene og spruter med snablene. Det er litt av et skue. 3 flodhester svømmer/går bort for å se hva som skjer. Flodhestene og elefantene ser på hverandre, men det virker ikke som det er noen form for fiendskap. Etter en stund tusler elefantene tilbake i skogen, og flodhestene går til sitt. Og vi til vårt.

Vi blir vist til teltet vårt. Hei og hå for et telt. Det er digert, og plassert på en tre-plattform med utsikt over vannhullet. Jeg tror det er dette de kaller "safari chic". Det er dødsfint. Nok om det.

Vi sitter på terrassen vår med en GT hver. Alt er inkludert i prisen her, så Eivind har regna ut at hvis vi drikker 20 GT hver om dagen, går vi break even. Alt utover det blir rett og slett inntekt. Knallbra. Vi drikker GT, og skuer utover enga foran oss, når en bavian tusler forbi rett foran oss. Og så en til. Og en til, med en ørliten baby-bavian på ryggen. De ramler ut av skogen, på rekke og rad, i alle størrelser. Det er 20-30 stk. Og det er parring, slåssing og skriking, de lager et skikkelig leven, mens flodhestene grynter høylytt i bakgrunnen.

Og så ser jeg en klump i vannet. Jeg syns den ligner litt på et krokodille-hode. Men den ligger helt stille, lenge. Vi er enige om at det ligner litt på en kroko, men at det sikkert bare er en klump leire. Men så rører leireklumpen på seg, og en lang, taggete rygg dukker opp. Det er en ekte, stor, vill krokodille! Rett utafor teltet! Det er stor stemning på terrassen. Kanskje vi slipper å drikke 40 GT hver for å få valuta for pengene? Og så dukker det opp vortesvin! Jeg får helt dilla. Jøje meg.

Og så skal vi på båttur. Inn i Okavango-labyrinten - mange små kanaler som snor seg rundt i deltaet, blant kjempehøyt siv og gule, hvite og fiolette vannliljer. Først tøffer vi fredelig avsted, og titter på blomster og planter. Guiden forteller oss at vi må ikke forvente noe særlig dyreliv på denne turen, så vi slår oss til ro med det utrolig vakre landskapet og en deilig båttur. Plutselig setter han opp farta. Vi raser innover i deltaet, gjennom trange kanaler og på skrå i svingene, full fart. Det er stor stas.

Og så stopper vi, i en større klaring i sivet. Der venter flodhestene. Nærkontakt. Hurra. Jeg får et bilde av en gapende flodhest. Han er stor i kjeften. På veien dit så vi forresten en baby-krokko. Mange inntrykk.

Det nærmer seg solnedgang. Vi "parkerer" båten ved et stort kratt, der digre Marabou-storker har redene sine. Vi får servert snacks og hvitvin, og jeg tar altfor mange bilder. Å, som jeg koser meg. Eivind smiler fra øre til øre. Jeg tror han syns vi gjorde et godt valg da vi bestilte denne turen. Og så kommer en fantastisk solnedgang. Vi tøffer rolig hjemover mot campen, med denne fabelaktige solnedgangen på den ene siden, og et dundrende uvær med massive lyn på den andre. Det er spektakulært. Orange, lilla, mørkeblått, lysegult, lilla. Jeg får tårer i øynene.

Det er mørkt når vi er tilbake i leiren. Fakler er tent langs alle gangveiene i campen. Vi blir fulgt til teltet vårt - ingen får gå alene i campen om natten, av veldig gode grunner. Så følges vi tilbake til spisebordet, hvor vi får servert en nydelig 3-retters middag mens vi prater over hverandre om dagens inntrykk. Vi er 10 gjester i campen. De andre er gamle og grå og jeg tenker at de er sikkert rike. Jeg føler meg ung og eventyrlig.

Natt i Ngepi

Jeg våkner og er lys våken. 03:10. Det er varmt i teltet. Det er beksvart. Jeg ser absolutt ingenting. Jeg blir liggende og lytte til natten, og Okavango som flyter forbi. Et øredøvende orkester av lyder, den ene merkeligere enn den andre. Knepp-knepp-knepp. Blopp. Plask. Slurp. Flipp-flopp-flipp-flopp (naboen på vei til do?). Roaarrrrr (leopard). Mooaaaa-moa-moa-moa (flodhest). Tsirr-tsirr. Knirkkk. En av lydene høres ut som en fet mann som snur seg i en knirkete seng (men Eivind mener at han har ligget stille hele natten - han har antakeligvis ligget lys våken med ørene på stilk og vidåpne flakkende øyne).

De ti små II

Det var disse rakkarene som gjerne ville ha en smakebit av middagen vår. Vervet monkeys. Noen som vet det norske navnet?

Tyver i pølsetreet

Bagani, Botswana. Vi kokker middag, alene under pølse-trærne*. Tror vi. Jeg registrerer en skygge rett bak Eivind. Vi er ikke alene. Plutselig er vi omringet. Noen er ute etter maten vår...

*Pølse-treet har pølselignende frukter som veier opptil 4kg. Man bør ikke campe under et pølsetre, fant vi ut etterpå.

Sand

Sand. Overalt. Bilen er dekket med et tynt lag sand. Utenpå, og inni. Jeg er også dekket med et tynt lag sand. Sand i senga. Det er sand inni sprekkene i objektivene mine. Sand mellom tærne, sand i øynene. Her om dagen kjørte vi oss fast i en sanddyne. I ørkenen er det sanddyner som er over 300 meter høye, og det er vakkert.

Farlige Afrika III

Kjør sakte, veldig sakte. Og se opp for jordekorn.

Ofre for jordekorn

Å bade eller ikke bade

...vannet holder 14 grader og hvithai.

Dyrene i Afrika

Vi har vært i Etosha nasjonalpark. Og sett dyrene i Afrika. Og alt de har å gjøre. Jeg synes det er er sterkt overdrevet. Utfra den kjente sangen kan man få inntrykk av at de har mye å gjøre. Men, det stemmer ikke. De står stort sett og glor. Og spiser. Og lekesloss litt av og til. Jeg skal ikke ramse opp hva vi har sett, men utfra bildene får du et lite inntrykk.

Alt de har å gjøre

Svin og junior

Sku'kke tatt den siste drinken, gett

Synkronkudu

Idyll

Favoritten til Berit har jeg dog lyst å trekke frem. Dumbo. En bitteliten elefant. Den kan ikke ha vært mer enn etpar dager gammel, men gammel nok til å gå og klenge seg rundt benet til mor og far, som sikkert veide 6-7000 kilo. Hver. Og de viste oss tydelig at her var det bare å holde avstand - de sto og stirra oss i senk midt på veien, helt til vi rygga bilen forsiktig bakover fem meter. Da snudde de sida til, og slapp de to ungene sine over veien. For et syn...

Fem elefanter kom masjerende... (vel, bare fire på dette bildet!)

PS! Tusen takk for alle bursdagshilsener! Bushdan ble feira med kald pils i regnværet sammen med tre geparder!

Er'n ikke søt. Han til høyre, altså.