Okavango

Det er en stor dag. Vi skal ut og fly. "Gjøre Okavango". 2 netter i luksuscamp inni deltaet. Jeg er nervøs. Vi har betalt mye penger. Tenk om det ikke blir noe bra? Jeg er mest redd for at Eivind skal bli skuffa, han var preget av alvor i hele går ettermiddag. Har vi kjøpt katta i sekken? Det var tross alt venninna til søstera MI som sa at vi bare måtte oppleve Okavango. Jeg føler meg skyldig på forhånd. Men prøver å overbevise meg selv om at dette blir en stor opplevelse. Det må jo være noe i alle lovordene jeg har lest og hørt...?

Og det er det! Oppturen starter på flyplassen, når vi tusler bort til det 6-seters store (lille) flyet vi skal fly i. Jeg er oppspilt, men egentlig ikke så redd. Vi taxer bortover den vesle rullebanen, tar fart, og opp i lufta med oss. Og det er fantastisk. Vi flyr over et vakkert landskap i alle tenkelige grønne sjatteringer. Vi flyr lavt, 150m over bakken kanskje, og kan se både elefanter og sjiraffer ovenfra. Det er morro!

Etter 25 minutter lander vi på ei grusstripe midt i nowhere, hvor vi blir møtt av to karer fra campen, i en sånn safaribil uten tak. Vi får vann, og humper så avgårde mot campen. Og da mener jeg virkelig humper. Jeg må holde meg fast for å ikke dette av. Det er litt morro det også.

Etter 10 minutter humping ankommer vi campen, hvor vi hilses velkommen av to hyggelige damer som gir oss kalde kluter å forfriske oss med. Du verden. Men vi har betalt mye. Vi BURDE få våt klut! Vi går inn i leiren, og det første jeg ser fra baren/sitteområdet, er et vannhull - fullt av flodhester! Hipp hurra! Ojoj. Jeg kjenner meg veldig fornøyd. Masse impala er det også. Eivind er også veldig glad nå.

Vi får servert en herlig lunsj. Mens vi sitter der og prater med en av guidene, ser jeg plutselig en stor elefant ved vannhullet. Jeg løper ned til vannhullet for å se. Ytterligere 3 elefanter følger etter. Det er 4 elefantokser som har kommet til vannhullet for å vasse litt og kjøle seg ned. De vifter med de enorme ørene og spruter med snablene. Det er litt av et skue. 3 flodhester svømmer/går bort for å se hva som skjer. Flodhestene og elefantene ser på hverandre, men det virker ikke som det er noen form for fiendskap. Etter en stund tusler elefantene tilbake i skogen, og flodhestene går til sitt. Og vi til vårt.

Vi blir vist til teltet vårt. Hei og hå for et telt. Det er digert, og plassert på en tre-plattform med utsikt over vannhullet. Jeg tror det er dette de kaller "safari chic". Det er dødsfint. Nok om det.

Vi sitter på terrassen vår med en GT hver. Alt er inkludert i prisen her, så Eivind har regna ut at hvis vi drikker 20 GT hver om dagen, går vi break even. Alt utover det blir rett og slett inntekt. Knallbra. Vi drikker GT, og skuer utover enga foran oss, når en bavian tusler forbi rett foran oss. Og så en til. Og en til, med en ørliten baby-bavian på ryggen. De ramler ut av skogen, på rekke og rad, i alle størrelser. Det er 20-30 stk. Og det er parring, slåssing og skriking, de lager et skikkelig leven, mens flodhestene grynter høylytt i bakgrunnen.

Og så ser jeg en klump i vannet. Jeg syns den ligner litt på et krokodille-hode. Men den ligger helt stille, lenge. Vi er enige om at det ligner litt på en kroko, men at det sikkert bare er en klump leire. Men så rører leireklumpen på seg, og en lang, taggete rygg dukker opp. Det er en ekte, stor, vill krokodille! Rett utafor teltet! Det er stor stemning på terrassen. Kanskje vi slipper å drikke 40 GT hver for å få valuta for pengene? Og så dukker det opp vortesvin! Jeg får helt dilla. Jøje meg.

Og så skal vi på båttur. Inn i Okavango-labyrinten - mange små kanaler som snor seg rundt i deltaet, blant kjempehøyt siv og gule, hvite og fiolette vannliljer. Først tøffer vi fredelig avsted, og titter på blomster og planter. Guiden forteller oss at vi må ikke forvente noe særlig dyreliv på denne turen, så vi slår oss til ro med det utrolig vakre landskapet og en deilig båttur. Plutselig setter han opp farta. Vi raser innover i deltaet, gjennom trange kanaler og på skrå i svingene, full fart. Det er stor stas.

Og så stopper vi, i en større klaring i sivet. Der venter flodhestene. Nærkontakt. Hurra. Jeg får et bilde av en gapende flodhest. Han er stor i kjeften. På veien dit så vi forresten en baby-krokko. Mange inntrykk.

Det nærmer seg solnedgang. Vi "parkerer" båten ved et stort kratt, der digre Marabou-storker har redene sine. Vi får servert snacks og hvitvin, og jeg tar altfor mange bilder. Å, som jeg koser meg. Eivind smiler fra øre til øre. Jeg tror han syns vi gjorde et godt valg da vi bestilte denne turen. Og så kommer en fantastisk solnedgang. Vi tøffer rolig hjemover mot campen, med denne fabelaktige solnedgangen på den ene siden, og et dundrende uvær med massive lyn på den andre. Det er spektakulært. Orange, lilla, mørkeblått, lysegult, lilla. Jeg får tårer i øynene.

Det er mørkt når vi er tilbake i leiren. Fakler er tent langs alle gangveiene i campen. Vi blir fulgt til teltet vårt - ingen får gå alene i campen om natten, av veldig gode grunner. Så følges vi tilbake til spisebordet, hvor vi får servert en nydelig 3-retters middag mens vi prater over hverandre om dagens inntrykk. Vi er 10 gjester i campen. De andre er gamle og grå og jeg tenker at de er sikkert rike. Jeg føler meg ung og eventyrlig.

Natt i Ngepi

Jeg våkner og er lys våken. 03:10. Det er varmt i teltet. Det er beksvart. Jeg ser absolutt ingenting. Jeg blir liggende og lytte til natten, og Okavango som flyter forbi. Et øredøvende orkester av lyder, den ene merkeligere enn den andre. Knepp-knepp-knepp. Blopp. Plask. Slurp. Flipp-flopp-flipp-flopp (naboen på vei til do?). Roaarrrrr (leopard). Mooaaaa-moa-moa-moa (flodhest). Tsirr-tsirr. Knirkkk. En av lydene høres ut som en fet mann som snur seg i en knirkete seng (men Eivind mener at han har ligget stille hele natten - han har antakeligvis ligget lys våken med ørene på stilk og vidåpne flakkende øyne).

De ti små II

Det var disse rakkarene som gjerne ville ha en smakebit av middagen vår. Vervet monkeys. Noen som vet det norske navnet?

Tyver i pølsetreet

Bagani, Botswana. Vi kokker middag, alene under pølse-trærne*. Tror vi. Jeg registrerer en skygge rett bak Eivind. Vi er ikke alene. Plutselig er vi omringet. Noen er ute etter maten vår...

*Pølse-treet har pølselignende frukter som veier opptil 4kg. Man bør ikke campe under et pølsetre, fant vi ut etterpå.

Sand

Sand. Overalt. Bilen er dekket med et tynt lag sand. Utenpå, og inni. Jeg er også dekket med et tynt lag sand. Sand i senga. Det er sand inni sprekkene i objektivene mine. Sand mellom tærne, sand i øynene. Her om dagen kjørte vi oss fast i en sanddyne. I ørkenen er det sanddyner som er over 300 meter høye, og det er vakkert.

Farlige Afrika III

Kjør sakte, veldig sakte. Og se opp for jordekorn.

Ofre for jordekorn

Å bade eller ikke bade

...vannet holder 14 grader og hvithai.

Dyrene i Afrika

Vi har vært i Etosha nasjonalpark. Og sett dyrene i Afrika. Og alt de har å gjøre. Jeg synes det er er sterkt overdrevet. Utfra den kjente sangen kan man få inntrykk av at de har mye å gjøre. Men, det stemmer ikke. De står stort sett og glor. Og spiser. Og lekesloss litt av og til. Jeg skal ikke ramse opp hva vi har sett, men utfra bildene får du et lite inntrykk.

Alt de har å gjøre

Svin og junior

Sku'kke tatt den siste drinken, gett

Synkronkudu

Idyll

Favoritten til Berit har jeg dog lyst å trekke frem. Dumbo. En bitteliten elefant. Den kan ikke ha vært mer enn etpar dager gammel, men gammel nok til å gå og klenge seg rundt benet til mor og far, som sikkert veide 6-7000 kilo. Hver. Og de viste oss tydelig at her var det bare å holde avstand - de sto og stirra oss i senk midt på veien, helt til vi rygga bilen forsiktig bakover fem meter. Da snudde de sida til, og slapp de to ungene sine over veien. For et syn...

Fem elefanter kom masjerende... (vel, bare fire på dette bildet!)

PS! Tusen takk for alle bursdagshilsener! Bushdan ble feira med kald pils i regnværet sammen med tre geparder!

Er'n ikke søt. Han til høyre, altså.

Khorixas. Ingen Internetttilgang de neste dagene. Neste stopp Etosha! Sendt fra min iPhone :-)

Så faller vi til ro

Ja nå begynner vi å få taket på denne bilen. Her et lite klipp fra Sossusvlei.

På natten hørte Berit lyden av klover rett utenfor teltet. På morgenen kunne vi konstatere at vi hadde hatt besøk av både oryx og springbukk. Det var fullt av spor rundt bilen. Og da vi spiste frokost satt det jammen en hauk i toppen av treet vårt og fulgte med.

Springbukk

Oryx

Tusen takk til dere som skriver i kommentarfeltene! Veldig bra tips Tomas, må prøve bøttetrikset!

Smågnager?

Namibia.

Det er første møtet som er verst. Med småkrypene. Jeg er for eksempel veldig glad for at jeg befant meg i en campingbar med lokalkjente første gang jeg møtte bavianedderkoppen. Jeg så bare en skygge som fór over gulvet, jeg trodde først det måtte være en mus eller en liten rotte. Men det var det ikke, for den hadde åtte bein. Og veldig hårete. Den var hvileløs. Løp rundt og rundt på gulvet på jakt etter bytte. Berit var sikker på at den hadde valgt seg ut henne som bytte, og hun satt resten av kvelden med bena oppi stolen. Men nå har jeg blitt vant til bavianedderkoppen. Det er nesten litt hyggelig å ha den på besøk, for vi er bekjente nå. Men bak neste pute venter nok neste kryp.

Sossusvlei med spor etter nattlige aktiviteter

Farlige Afrika II

I turistinformasjonen i Cape Town får vi et vell av nyttig informasjon. Jeg blir nesten litt skuffet. Vi skal jo på eventyr. Det er nesten ikke måte på velutbygd infrastruktur her nede. Skal det ikke være litt vanskelig...? Bare LITT kinkig, iallefall? Jaja. Vi satser på at det blir litt mer trøblete eventyrlig når vi kommer til Namibia - kjørende i en 4x4 med telt på taket! Yessir - vi har leid en bil med telt på taket. Vi skal bo i telt i 70 dager. I telt. På taket av en bil. I bushen. Kun en tynn teltduk vil skille oss fra et blodig endelikt i løvens gap. Eller flodhestens. Det kryr visst av de her. Men det går nok helt fint. Man må ikke være så paranoid. Slik som i går, da jeg kjente noe krype oppetter leggen innafor buksa, og hoppet høyt. Jeg hadde blitt angrepet av en smørblomst.

(Mamma. Jeg overdriver. Vi skal bo i campingleire med gjerde rundt).

Cape Town

Somletoget fra Simons Town til Cape Town. Det haster ikke i Afrika. Vi har bestemt oss for å innstille oss mentalt på afrikansk tempo. Det går bra foreløpig. Vi er på dag 3 og jeg har bare vært litt irritert. En gang.

Cape Town er ikke en spesielt fin by. Men det er et fint fjell bak byen. Table Mountain. Vi gikk opp. I 40 grader. Det kan sammenlignes med Bukkelægeret, for de som har vært der. På vei opp i en kløft møtte vi to karer tuslende nedover barbeint og kun ikledd hamptråd. "Respect", sa de.

Retningssans

Det var det der med retningssans. Jeg har jo alltid hatt rett. Men i dag har jeg tatt feil hele tiden. Jeg har konsekvent pekt i stikk motsatt retning av dit vi egentlig skulle. Var det noe feil med kartet? Kartet foran meg. Nord er opp. Sola i ryggen. Da skulle man tro at nord er den veien nesa peker.

Berit var veldig fornøyd, hun pekte riktig retning - kvinnelig intuisjon? Og hun skal huske denne dagen lenge, ta den frem og minne meg på den. Men nå har jeg lært. Sør for ekvator står sola i nord midt på dagen.

Sør er *den* veien, din gjøk

Kan jeg adoptere en bavian?

Jeg har fått min egen bavian. Syns jeg. Den var bitteliten, ubegripelig søt, og reiste seg på to ben og strakk armene mot meg, som om den ville jeg skulle holde den. ÅÅÅÅÅÅhhhhh! Vil ha med hjem. Men jeg forstår at jeg ikke kan få. De kan ha rabies. Dessuten blir de ganske grimme når de blir store, og tyvaktige. En av sværingene i flokken så to barn i baksetet på en bil spise snacks. Han gjorde kort prosess. Opp med døra, inn i bilen, ut med ungene, og så satt han der til bilen var tom for snacks. Utenfor sto to bleke små barn.

Farlige Afrika I

Det ligger i bakhodet. I Afrika er det mye som er farlig. Det meste, har jeg fått inntrykk av. Og jo, vi har allerede merket oss en del nye farer. På veien. I serien "Farlige Afrika" presenterer vi her fareskilt nummer én.

"De ti små"

Simons Town, Sør-Afrika.

Mange reiser til Afrika for å se "De fem store". Løve, leopard, elefant, nesehorn og bøffel. Og det må de få lov til. Vi har reist til Afrika for mange årsaker, men kommer her i bloggen ikke først og fremst til å fokusere på de fem store. Snarere på det litt mindre kjente begrepet "De ti små". Her presenterer vi nummer én. Den afrikanske pingvinen. 15 minutters gange fra hostellet vårt i Simons Town fant vi denne karen. Han er drøyt 40 cm høy.

Idag, 3. januar, nådde vi Afrikas sørligste punkt. Hvertfall nesten. Mange tror Kapp det gode håp er Afrikas sørligste punkt. Det trodde vel egentlig vi også. Men nei. Det er Kapp Aghulas som ligger noe lenger øst, og... enda lenger sør. Så har vi hvertfall vært på Afrikas nest sørligste punkt da.