Ved veis ende

Og der! Var ringen sluttet, gitt. Vi er tilbake i Simons Town. Vi har stirret hvithai i...eh...hvitøyet, hoppet ut fra bro 216 meter over bakken, galoppert på hest gjennom eukalyptusskog, falt ut i Zambezi, sittet to meter unna sultne løver og hyener, svømt med hvalhai, dykket i tank med "ragged-tooth sharks", truffet masse afrikanere, og kjørt 1450 mil på afrikansk landevei. Helt uten varige mén! Kanskje Afrika ikke er så farlig likevel?

Ti uker gikk fort. Veldig fort. Altfor fort. Snufs. I morgen kveld 18. mars går flyet vårt. Heldigvis har vi masse ting å glede oss til hjemme! Middag med gode venner, røverhistorier,

grovbrød med brunost, Berits hjemmelagde pannekaker med honning og sitron lørdags morgen, skiturer i marka, og snart er det jammen tid for å ta ut Vespa'n. Berit gleder seg til å ha masse tid på et bad, helt for seg selv.

Takk til dere som har fulgt oss, og gitt oss kommentarer, dere har vært viktig inspirasjon for oss for å få opplevelsene "på trykk"!

Vi sees!

Hakuna matata!

Kingdom in the Skies

Vi er på vei inn i Sani Pass - en berømt - eller kanskje snarere beryktet - grenseovergang mellom Sør-Afrika og det lille kongedømmet Lesotho. Vi har fått anbefalt turen opp dit, til 2800 m.o.h. av flere. Det går helt fint, sier de, så lenge "you are confident on your 4x4 vehicle". Joda. Klart jeg er. Har jo kjørt snart 1300 mil med Land Roveren nå. Riktignok mest på fin, asfaltert vei. Men dog. Planen for dagen er opp til toppen, og så ned igjen, og så videre til East London sør i Sør-Afrika.

Vi starter kl 0630 på morgenen. Solen har nettopp stått opp og kaster varmt lys over fjellene rundt oss. Det er bratt. Det er ikke asfalt. Enkelte strekninger kan strengt tatt heller ikke kalles vei. For første gang på turen må jeg ned i "low range" i girboksen. Motoren brøler ujevnt rundt ca 3000 omdreininger, og Roveren klatrer oppover i 5 km/t. Kun kort vei til toppen er det så lite vei å kjøre på og så mye stup på den ene siden at Berit insisterer på å gå. Jeg setter meg på kanten av setet og holder nøye øye med høyre forhjul - jeg forsøker å holde hvertfall 10 cm klaring til kanten.

Endelig full uttelling for firehjulstrekk

Vel oppe (litt svett, men lever fortsatt) blir det endring i planen. Jeg har ikke tenkt å kjøre NED IGJEN på den veien. Så Lesotho ligger foran oss, også kalt "the Kingdom in the Skies". Jeg mener å huske at en jeg snakket med for ikke lenge siden sa at "once you're over the mountain pass, the roads are fine". Vi kikker på kartet, konstaterer at den nærmeste grenseposten inn igjen til Sør-Afrika er ca 20 mil sør for hvor vi er. 20 mil. Piece of cake. Vi har jo hele dagen, klokka er 10.

Men nei. Noen må ha fortalt meg en skrøne. Eller så kan jeg ha husket feil (lite sannsynlig:-). Vi kjører og kjører. Stort sett i low range, opp fjell og ned fjell, snittfarten de neste 9 timene er 14 km/t. Det hjelper naturligvis ikke at det ikke finnes et eneste veiskilt i Lesotho, at kartleser Berit ikke eier retningssans, og at vi tar en omvei på over 6 mil. I 14 km/t. Oppi en kjerrevei møter vi en UNICEF-bil og spør om veien. De peker oss i motsatt retning av den vi kjører, og ønsker oss "good luck".

Til og med de lokale ungdommene syntes dette var spennende

Veien blir verre og verre. Om Sani Pass er for 4x4 entusiaster, så må disse fjellveiene være for beltebil-entusiaster. Berit går store deler av Lesotho til fots. Jeg tror hun bruker tiden til å regne ut hvor lang tid vi kan overleve på to bokser kjøttboller og en boks erter.

Når det blir mørkt har vi fortsatt ikke sett snurten av Sør-Afrika ennå. Det er absurd. Vi har funnet veien gjennom 1300 mil i bushen gjennom 7 land, og når vi kommer til det 30x30 mil store Lesotho, som er omringet av Sør-Afrika på alle kanter, finner vi ikke veien ut. Vi tilbringer natten i 2800 meters høyde under en spektakulær stjernehimmel.

Her visste vi hvertfall hvor vi var

Tusen mil

Vi skriver Tofo, Mozambique. Vi passerte 1000 mil for noen dager siden. Det feiret vi med en kjeks hver, på veien sørover i Mozambique, mot kysten og Bazaruto. Og en fartsbot.

Apropos vei. Veiene i Afrika er betydelig mye bedre enn vi hadde forventet. Faktisk overgår de veiene i Norge mange steder, selv i noen av verdens fattigste land. Og så er det andre steder, der veien knapt kan kalles vei.

Dette har blitt for mye for den stakkars Land Roveren vi har leid. Skjør som eggeskall. Stadig nye ting ristes løs, og nye skranglelyder kommer til.

Installasjon av hjemmelagde bremseklosser

Vi har hatt intet mindre enn 5 motorstopp på veien, hvorav to midt i en nasjonalpark ("Do not under any circumstances exit the vehicle"). Den ene gangen måtte Eivind ut av bilen og feste slepetau - et stykke borti veien var det 4 løver. Så vi etterpå. Den andre gangen ventet vi 8 timer på hjelp. Vi regnet med at noen ville passere. Ingen passerte. Vi lærte etterpå at "Nobody ever uses that road"... neivel nei. Godt med satelitt telefon.

Hva gjelder afrikansk trafikksikkerhet, så er det så som så med den. Vi har ikke sett noen ulykker, men flere steder sett vogntog der containere og annen last rett og slett har ramla av. Persontransport er også spennende her nede.

En populær type kollektivtransport

Selv om Afrika er aldri så spennende, så fins det laaange strekninger der du ikke ser stort annet enn buskas. Vi har merkelige diskusjoner. F.eks. hva som er korrekt uttale av Helge Reiss´ etternavn. Vi synger "Min hatt den har tre kanter" (med miming) og klager med jevne mellomrom over alt regnet. Javel vi vet det er regntid, men betyr det lissom at det regner HELE tiden..? For to dager siden ga det seg, da hadde det regnet mye og lenge.

Langs landeveien er det mye til salgs. Hvert område vi kjører igjennom virker å ha sin spesialitet. Det står folk langs veien og veiver med ulike ting. Levende, flaksende høner. Bananer. Ananas. Flasker med brun væske vi ikke vet hva er (himkok afrika style?). Kjempestore sopp. Reker. Bensin fra gjennomsiktige vanndunker. Noen steder stopper vi og tar en titt på småstedene vi kjører forbi. Vi liker å gå på det lokale markedet, der vi alltid er de eneste hvite. Her om dagen begynte en liten gutt å hylgråte da han så oss. Han hadde nok ikke sett slike som oss før - han trodde kanskje at vi var spøkelser?

Snacks-avdelingen. Linser, larver og tørka småfisk. Og vi har smakt på den i midten, begge to. Det smakte æsj!

Vi har fortsatt et godt stykke igjen. I skrivende stund har vi slått leir ved en nydelig palme-strand sør i Mozambique. Vi dykker og snorkler, med hvalhai og manta. Jeg tar min Advanced OW dykkesertifisering. Etterhvert skal vi så tråkle oss nedover langs kysten mot Sør-Afrika og Cape Town. Det nærmer seg slutten, og det går ALTFOR FORT!