Barna i Afrika

Vi har møtt mange barn på turen. De fleste vi har møtt bor i hytter bygd av termitt-jord, trestokker og strå. De har fillete og skitne klær. Kanskje ikke så rart - her er det lite playstation og TV, det er populært å leke ute, og gatene i landsbyene består stort sett av hardtråkket sand eller leire som mer ser ut som små bekkeleier når det regner!

HIV og AIDS er et stort problem i mange av landene vi har reist gjennom. Mange barn blir født med HIV, mange blir foreldreløse på grunn av AIDS, og malaria tar mange unge liv. Men vi møter bare store, hvite smil - de er noen ordentlige hjerteknusere.

Det blir stor ståhei når det kommer hvite - og spesielt hvis de har med seg godteri! Og de syns det er fryktelig morsomt å bli tatt bilde av, og få se seg selv på skjermen etterpå.

Vi ser at det er flere hjelpeorganisasjoner som opererer her i området, og de gjør en viktig jobb ved å både informere, gi opplæring og hjelpe de som allerede er blitt rammet av sykdom. Hvis man ikke allerede er fast giver, drister vi oss til å foreslå å bli det!

Leger uten Grenser

Plan

Care

UNICEF

Redd Barna

SOS Barnebyer

Disse bildene er fra landsbyen Mukuni i Zambia.

De ti små IV

La oss presentere vår venn fra campingen i Savuti, Botswana - en Yellowbilled Hornbill. Han var svært interessert i alle de fine blanke tingene våre!

The Gorge Swing

Så Berit overlevde raftingen. Ja, da vi var ferdige ville hun jo bare mer. Nå ville hun hoppe. Jeg prøvde å stoppe henne. Men hun var ustoppelig. Jeg tenkte hvertfall det var best at jeg ble med da, når hun skulle hoppe utfor et av stupene i Livingstone, med bare et tau rundt livet.

Jeg var så stressa at jeg bare fikk satt på meg barten denne morgenen. Og 53 meter fritt fall føles veldig langt...

Farlige Afrika V

Livingstone, Zambia

(Mamma - ikke les denne posten ;-)

Man kan saktens diskutere om denne posten burde tilhøre serien Farlige Afrika. Det er jo en frivillig sak å kaste seg ut i en liten gummiflåte i det sydende infernoet av vann som kalles Zambezi. Men er det egentlig frivillig? Eivind, Ben og Shannon vil gjerne (Ben & Shannon er to vi har møtt på veien). Og de gjør det nok uansett om jeg vil være med eller ikke. Det betyr indirekte at jeg er tvunget til å rafte ned Zambezi. Det er ikke et reelt alternativ at jeg skal sitte her i etterkant å høre på dem skryte seg imellom av nær-døden opplevelser i fleng fra et ellevilt raftingeventyr.

Så jeg skal altså rafte, i Zambezi. Bare navnet. Zambezi. Du hører jo at det er farlig. Klokka er 0830, og vi står i utstyrsrommet. Jeg får utdelt hjelm, redningsvest og min egen åre. Guiden vår Vinny maser om at vi må komme avgårde. Jeg prøver å justere hjelmen så den passer, og jeg syns vesten er rar. Sitter den egentlig ordentlig fast? Hjelmen er for stor!! Vinny peser mer, og alle går mot bilen. Jeg halser etter, med hjelm og vest på halv tolv. Jeg synes det kjennes ut som jeg er i ferd med å få akutt diare.

I løpet av en halv times kjøretur rekker jeg å roe meg litt og tenker at dette går sikkert fint. Folk gjør dette hele tiden. Fremme ved elva er jeg nesten litt tøff i trynet og begynner å glede meg. Oppi gummibåten og avgårde med oss! Vi får forklart kommandoene én gang, før det bærer av sted nedover elva i et foruroligende høyt tempo. Er det meningen at det skal gå så fort? Jeg blir forvirret med en gang Vinny gauler "Right back-paddle, left forward!!" Hø.. sitter jeg til høyre eller venstre? Plutselig vet jeg ikke forskjellen. Jeg hermer etter Ben som sitter foran meg.

Vi nærmer oss første "rapid", nr.11. De har gitt festlige navn på hver av de 15 rapid'ene vi skal forsere. Denne heter "Overland Truck Eater" (en overland truck er en buss full av ungdom som fester seg gjennom Afrika - det er mange av dem her). Plutselig er vi midt oppi et brølende fossestryk. I løpet av et sekund står flåten på høykant.

Meg gapende nede til høyre

Shannon forlater flåten i imponerende stil

Eivind har fortsatt en fot på flåta

Jeg går på hodet uti elva, og kjenner den voldsomme strømmen ta tak i meg. Jeg har ikke sjans, jeg fyker nedover elva og dras under. Det føles som en evighet før jeg får hodet over vann igjen og rekker såvidt å¨snappe etter pusten, før jeg dras under igjen. Jeg tror, helt alvorlig, at nå står det om livet. Jeg er så redd som jeg aldri før har vært. Så får jeg hodet over vann igjen og trekker pusten igjen. Jeg glemmer helt å puste ut, bare puster inn, inn, inn. Det gjør bare saken verre. Jeg aner ikke hvor flåten min er, men jeg ser den andre flåten, kanskje 15-20 m lenger ned i elva. Jeg klarer å holde hodet sånn noenlunde over vann og flyter mot dem. De trekker meg ombord.

Jeg blir reddet!

Eivind (til venstre) og Ben får haik med sikkerhetsmannen vår

Jeg har antakeligvis puls på 200. Tårene renner. Jeg har panikk. Eivind blir også reddet ombord i denne flåten, men det registrerer jeg ikke. "Vår" flåte kommer inntil, og jeg blir bedt om å gå over i den. Jeg vil ikke. Jeg vil i land. Jeg vil hjem. Jeg vil balansere på line over Victoria Falls. Hvorsomhelst bortsett fra over i den forferdelige gummiflåten. Først nå ser jeg Eivind. Han tar meg i hånden og hjelper meg med rolig stemme over i flåten vår.

Elva er rolig, og vi flyter stille langs bredden. Vinny gir meg tid til å komme til meg selv igjen, og alle forsøker å snakke beroligende til meg. Jeg vil så gjerne i land. Men jeg skjønner at det ikke går. Jeg er fanget nå, jeg må være med nedover elva. Det er 14 rapids igjen.

Jeg spør Vinny hvilken grad denne rapiden hadde. 1+, svarer han. Jeg vet at vi skal forsere grad 4. Jeg har lyst til å spy, eller kanskje punktere flåten så vi må avbryte, men jeg har ikke noe skarpt. Jeg har ikke lyst til å ødelegge for de andre heller. Eivind sier at dette går så fint så. Ok. Dette går så fint så. Vi nærmer oss neste rapid. Pulsen min raser og jeg har et skyhøyt adrenalinnivå, jeg er så redd, så redd. Vi er inne i neste rapid. Vinny brøler "All forward!!" Jeg padler alt jeg klarer, jeg har kjempekrefter, monsterkrefter, jeg padler for livet.

Og denne gangen går det bra. Jeg er så lettet. Neste rapid går også bra. Det er heftige saker, men jeg begynner å tro forsiktig på at jeg kommer til å komme igjennom dette i live.

Jeg padler som en gal, gjennom rapid etter rapid - "The Washing Machine", "The 3 ugly sisters", "The Mother", "The Meat Grinder", de vet å sette forventningene. Det er kjempehøye bølger, og det er ikke noe system i dem i hele tatt, de kommer fra alle kanter og oppfører seg som gærninger. Jeg vil rydde i bølgene, så de kommer på rekke og rad og fra samme retning. Jeg blir litt irritert på de andre, jeg synes de slurver med padlingen. Plutselig begynner Ben å padle, når Vinny har sagt at vi skal slappe av. Og jeg syns Eivind padler altfor rolig, han sitter der og gliser og tror tydeligvis han er på en slags kosetur. Så jeg padler ekstra hardt for å dekke opp for slurvinga til de andre.

Men så - etterhvert - når jeg har overlevd 5-6 rapids, begynner jeg faktisk å more meg. Roen og smilene til de andre smitter over på meg. Det er jo faktisk kjempegøy. Jeg er kjemperedd og har det kjempegøy samtidig. Det er absurd. Vi jodler på bølgetoppene, og veiver årene i været når vi passerer video-mannen, som skal dokumentere at vi faktisk har vært med på denne galskapen.

Og når vi så etter 12 km og 2 timer padling forserer siste rapid, nr 25 - da ønsker jeg meg noen rapids til. Endelig har jeg blitt varm i trøya. Jeg gjør det gjerne igjen. Men først skal jeg kaste meg utafor et stup hengende i et tau. Jeg vet ikke hva det er som går av meg.

(Jasså mamma, du leste den likevel? Jeg var aldri i reell fare. Men jaggu føltes det sånn... :-)

Grenseoverskridelse

Vi tar oss god tid på vei ut av Chobe Nasjonalpark. I nesten 3 timer fryder vi oss rundt i det vakre landskapet langsmed elva, mens vortesvin, impala, bøfler, bavianer, vannbukker, flodhester, elefanter og giraffer glor mot oss fra alle kanter. Vi er fornøyde, vi har fått sett masse dyr. Vi begynner å bli sugne på nye inntrykk. Og Victoria Falls er like om hjørnet.

Vanskelig å tro at denne kosebamsen er afrikas farligste dyr. Foruten myggen, da.

På grensa ut av Botswana er det nye skjemaer som må fylles ut. "Midlertidig eksporttillatelse" på bilen? Midlertidig? Javel. Jeg fyller ut og signerer for at jeg er ved mine fulle fem.

Det er populært å stå i kø for skjemaer og blanketter

500m lenger frem på grusveien er det trafikkaos. Et trettitalls trailere står og venter. På hva? Ferga! Vi må krysse Zambezi for å komme til Zambia. Det er ingen bro her. Derimot er det en ferge som er laget med bølgeblikk og traktormotorer. En utedo på stylter fungerer som styrhus. Vi stusser noe når vi forstår at det er denne doningen som skal ta oss og bilen vår over til Zambia. Vi lar det stå til, og kjører ombord, etter at spritsmuglerne har løpt av båten og forsvunnet ut av syne. Oss, og én bil til. Og 70 passasjerer, bærende på kjempeposer med mel, sukker og ostepop.

Ferga vår. Zambia ligger og venter på andre sida.

Åja, ferga koster penger også? 20 USD. Javel. Det har vi ikke. Jeg ser for meg 3-4 timer ekstra med retur til Kasane, minibank, veksling, en masse idiotiske spørsmål og nye skjemaer på grenseposten igjen. Heldigvis er vi ikke de første turistene som møter uten cash på denne grenseovergangen.

En "forsikringsagent" forbarmer seg over oss, legger ut for ferge, visum, politiavgift, veiavgift, karbonavgift og forsikring på bilen. Han legger ut 3 månedslønner for oss. Låner penger fra de andre "agentene" rundt i området. Etter et utall nye skjemaer som skal fylles ut, blir han med oss i bilen til nærmeste minibank, 70km unna, og får tilbake pengene sine. Og en god slump provisjon. En halv zambesisk månedslønn, lærer vi senere. Men det er verdt 250kr, å slippe retur og dacapo.

Vel fremme i det vi har hørt skal være det genuine Afrika, tar vi oss en velfortjent lunsj på Subway. (Jeg gremmes!). Bilen får seg en velfortjent dusj, og det får vi også, etter at vi har sjekket inn på Waterfront Camp, kun få km unna Victoria Falls.

Vi valgte å ikke benytte oss av denne muligheten

Farlige Afrika IV

Jeg føler for å utdype dette med mitt hat/elsk forhold til elefanter. Man kan ikke IKKE ha et forhold til elefanter i Botswana. De tyter ut overalt. Jeg synes de er veldig fine, og jeg vet at de egentlig ikke vil meg noe vondt (tror jeg). Men jeg lar videoen under tale for seg.

Han stoppet ca 1 meter fra bilen, og mitt sete. Her sitter vi altså i en åpen bil uten tak- og jeg sitter i fanget til Eivind, i siste del av filmen.

Så altså, jeg synes at jeg burde få cred for å opptre både rolig og behersket på campingplassene når vi får besøk .... (det er altså hverken gjerder eller vakter her, og vi er ofte helt alene).

Mon tro hva den tenker? "Kanskje jeg skal gå og trampe litt på hun der i stolen?"

Med gjørme til hofta

Jeg kjenner adrenalinet pumpe i blodet. Gjørmehullet var dypere enn jeg trodde denne gangen. Jeg har blitt ganske vant med disse dammene som hadde sperret veien for vanlige biler, men som for oss utgjør et hinder vi kan forsere i 1. gir, med jevnt og relativt høyt turtall. Land Roveren ser ikke ut etter 300 km på sandete veier med enorme gjørmepøler. Vi klarer snittfart på 25-30 km/t. Sølevannet slår over panseret, det spruter opp på frontruta. Det lukter elefantbæsj. For alt jeg vet, er hovedingrediensen i disse gjørmehullene akkurat dét.

Jeg må kjøre viskerne for å se hvilket spor jeg skal velge for å komme ut igjen av gjørmehullet på den andre siden. Ikke kvele motoren nå... litt mer gass... dieselmotoren brøler og baken på bilen kaster seg frem og tilbake to ganger før vi endelig kjenner de kraftige dekkene griper i fast leire, og trekker oss trygt opp på den andre siden. Vi har ikke møtt en eneste bil i hele dag. Jeg har liten lyst å kjøre meg fast her.

Endelig tid for bilvask

Vi er fortsatt i en av Botswanas største nasjonalparker, som er kjent for sitt enormt rike dyreliv - vi har lest at de blant annet har ca 120 000 elefanter her i landet. Mange av dem er akkurat her i Chobe - noe vi får gleden av å oppleve på nært hold ved Chobe River Front, helt nord ved grensen mot Namibia. Berit sitter i passasjersetet og er litt stram i maska når vi passerer de største flokkene, de nærmeste bare noen få meter unna bilen. Jeg tror hun har fått et hat/elsk forhold til disse dyra nå...

Veldig mange fler elefanter kom marsjerende

De ti små III

I serien "De ti små" presenterer vi denne gangen Damara Dik-Dik. Til forskjell fra alle de andre klovdyrene i Afrika, kan den bevege snuten sin. Den er bitteliten, maks 38 cm opp til skuldrene, og har fryktinngytende horn på hele 8 cm. Kalven kan veie opptil 760 gram når den blir født. Den finnes kun i Namibia. Vi så denne i Etosha Nasjonalpark.

Klikk på bildet for å se den søte nesen på nært hold!

PS - Tusen takk for alle hyggelige kommentarer, vi synes det er veldig stas at dere følger med oss! Klem fra B & E