Med gjørme til hofta

Jeg kjenner adrenalinet pumpe i blodet. Gjørmehullet var dypere enn jeg trodde denne gangen. Jeg har blitt ganske vant med disse dammene som hadde sperret veien for vanlige biler, men som for oss utgjør et hinder vi kan forsere i 1. gir, med jevnt og relativt høyt turtall. Land Roveren ser ikke ut etter 300 km på sandete veier med enorme gjørmepøler. Vi klarer snittfart på 25-30 km/t. Sølevannet slår over panseret, det spruter opp på frontruta. Det lukter elefantbæsj. For alt jeg vet, er hovedingrediensen i disse gjørmehullene akkurat dét.

Jeg må kjøre viskerne for å se hvilket spor jeg skal velge for å komme ut igjen av gjørmehullet på den andre siden. Ikke kvele motoren nå... litt mer gass... dieselmotoren brøler og baken på bilen kaster seg frem og tilbake to ganger før vi endelig kjenner de kraftige dekkene griper i fast leire, og trekker oss trygt opp på den andre siden. Vi har ikke møtt en eneste bil i hele dag. Jeg har liten lyst å kjøre meg fast her.

Endelig tid for bilvask

Vi er fortsatt i en av Botswanas største nasjonalparker, som er kjent for sitt enormt rike dyreliv - vi har lest at de blant annet har ca 120 000 elefanter her i landet. Mange av dem er akkurat her i Chobe - noe vi får gleden av å oppleve på nært hold ved Chobe River Front, helt nord ved grensen mot Namibia. Berit sitter i passasjersetet og er litt stram i maska når vi passerer de største flokkene, de nærmeste bare noen få meter unna bilen. Jeg tror hun har fått et hat/elsk forhold til disse dyra nå...

Veldig mange fler elefanter kom marsjerende