Farlige Afrika V

Livingstone, Zambia

(Mamma - ikke les denne posten ;-)

Man kan saktens diskutere om denne posten burde tilhøre serien Farlige Afrika. Det er jo en frivillig sak å kaste seg ut i en liten gummiflåte i det sydende infernoet av vann som kalles Zambezi. Men er det egentlig frivillig? Eivind, Ben og Shannon vil gjerne (Ben & Shannon er to vi har møtt på veien). Og de gjør det nok uansett om jeg vil være med eller ikke. Det betyr indirekte at jeg er tvunget til å rafte ned Zambezi. Det er ikke et reelt alternativ at jeg skal sitte her i etterkant å høre på dem skryte seg imellom av nær-døden opplevelser i fleng fra et ellevilt raftingeventyr.

Så jeg skal altså rafte, i Zambezi. Bare navnet. Zambezi. Du hører jo at det er farlig. Klokka er 0830, og vi står i utstyrsrommet. Jeg får utdelt hjelm, redningsvest og min egen åre. Guiden vår Vinny maser om at vi må komme avgårde. Jeg prøver å justere hjelmen så den passer, og jeg syns vesten er rar. Sitter den egentlig ordentlig fast? Hjelmen er for stor!! Vinny peser mer, og alle går mot bilen. Jeg halser etter, med hjelm og vest på halv tolv. Jeg synes det kjennes ut som jeg er i ferd med å få akutt diare.

I løpet av en halv times kjøretur rekker jeg å roe meg litt og tenker at dette går sikkert fint. Folk gjør dette hele tiden. Fremme ved elva er jeg nesten litt tøff i trynet og begynner å glede meg. Oppi gummibåten og avgårde med oss! Vi får forklart kommandoene én gang, før det bærer av sted nedover elva i et foruroligende høyt tempo. Er det meningen at det skal gå så fort? Jeg blir forvirret med en gang Vinny gauler "Right back-paddle, left forward!!" Hø.. sitter jeg til høyre eller venstre? Plutselig vet jeg ikke forskjellen. Jeg hermer etter Ben som sitter foran meg.

Vi nærmer oss første "rapid", nr.11. De har gitt festlige navn på hver av de 15 rapid'ene vi skal forsere. Denne heter "Overland Truck Eater" (en overland truck er en buss full av ungdom som fester seg gjennom Afrika - det er mange av dem her). Plutselig er vi midt oppi et brølende fossestryk. I løpet av et sekund står flåten på høykant.

Meg gapende nede til høyre

Shannon forlater flåten i imponerende stil

Eivind har fortsatt en fot på flåta

Jeg går på hodet uti elva, og kjenner den voldsomme strømmen ta tak i meg. Jeg har ikke sjans, jeg fyker nedover elva og dras under. Det føles som en evighet før jeg får hodet over vann igjen og rekker såvidt å¨snappe etter pusten, før jeg dras under igjen. Jeg tror, helt alvorlig, at nå står det om livet. Jeg er så redd som jeg aldri før har vært. Så får jeg hodet over vann igjen og trekker pusten igjen. Jeg glemmer helt å puste ut, bare puster inn, inn, inn. Det gjør bare saken verre. Jeg aner ikke hvor flåten min er, men jeg ser den andre flåten, kanskje 15-20 m lenger ned i elva. Jeg klarer å holde hodet sånn noenlunde over vann og flyter mot dem. De trekker meg ombord.

Jeg blir reddet!

Eivind (til venstre) og Ben får haik med sikkerhetsmannen vår

Jeg har antakeligvis puls på 200. Tårene renner. Jeg har panikk. Eivind blir også reddet ombord i denne flåten, men det registrerer jeg ikke. "Vår" flåte kommer inntil, og jeg blir bedt om å gå over i den. Jeg vil ikke. Jeg vil i land. Jeg vil hjem. Jeg vil balansere på line over Victoria Falls. Hvorsomhelst bortsett fra over i den forferdelige gummiflåten. Først nå ser jeg Eivind. Han tar meg i hånden og hjelper meg med rolig stemme over i flåten vår.

Elva er rolig, og vi flyter stille langs bredden. Vinny gir meg tid til å komme til meg selv igjen, og alle forsøker å snakke beroligende til meg. Jeg vil så gjerne i land. Men jeg skjønner at det ikke går. Jeg er fanget nå, jeg må være med nedover elva. Det er 14 rapids igjen.

Jeg spør Vinny hvilken grad denne rapiden hadde. 1+, svarer han. Jeg vet at vi skal forsere grad 4. Jeg har lyst til å spy, eller kanskje punktere flåten så vi må avbryte, men jeg har ikke noe skarpt. Jeg har ikke lyst til å ødelegge for de andre heller. Eivind sier at dette går så fint så. Ok. Dette går så fint så. Vi nærmer oss neste rapid. Pulsen min raser og jeg har et skyhøyt adrenalinnivå, jeg er så redd, så redd. Vi er inne i neste rapid. Vinny brøler "All forward!!" Jeg padler alt jeg klarer, jeg har kjempekrefter, monsterkrefter, jeg padler for livet.

Og denne gangen går det bra. Jeg er så lettet. Neste rapid går også bra. Det er heftige saker, men jeg begynner å tro forsiktig på at jeg kommer til å komme igjennom dette i live.

Jeg padler som en gal, gjennom rapid etter rapid - "The Washing Machine", "The 3 ugly sisters", "The Mother", "The Meat Grinder", de vet å sette forventningene. Det er kjempehøye bølger, og det er ikke noe system i dem i hele tatt, de kommer fra alle kanter og oppfører seg som gærninger. Jeg vil rydde i bølgene, så de kommer på rekke og rad og fra samme retning. Jeg blir litt irritert på de andre, jeg synes de slurver med padlingen. Plutselig begynner Ben å padle, når Vinny har sagt at vi skal slappe av. Og jeg syns Eivind padler altfor rolig, han sitter der og gliser og tror tydeligvis han er på en slags kosetur. Så jeg padler ekstra hardt for å dekke opp for slurvinga til de andre.

Men så - etterhvert - når jeg har overlevd 5-6 rapids, begynner jeg faktisk å more meg. Roen og smilene til de andre smitter over på meg. Det er jo faktisk kjempegøy. Jeg er kjemperedd og har det kjempegøy samtidig. Det er absurd. Vi jodler på bølgetoppene, og veiver årene i været når vi passerer video-mannen, som skal dokumentere at vi faktisk har vært med på denne galskapen.

Og når vi så etter 12 km og 2 timer padling forserer siste rapid, nr 25 - da ønsker jeg meg noen rapids til. Endelig har jeg blitt varm i trøya. Jeg gjør det gjerne igjen. Men først skal jeg kaste meg utafor et stup hengende i et tau. Jeg vet ikke hva det er som går av meg.

(Jasså mamma, du leste den likevel? Jeg var aldri i reell fare. Men jaggu føltes det sånn... :-)