Kingdom in the Skies

Vi er på vei inn i Sani Pass - en berømt - eller kanskje snarere beryktet - grenseovergang mellom Sør-Afrika og det lille kongedømmet Lesotho. Vi har fått anbefalt turen opp dit, til 2800 m.o.h. av flere. Det går helt fint, sier de, så lenge "you are confident on your 4x4 vehicle". Joda. Klart jeg er. Har jo kjørt snart 1300 mil med Land Roveren nå. Riktignok mest på fin, asfaltert vei. Men dog. Planen for dagen er opp til toppen, og så ned igjen, og så videre til East London sør i Sør-Afrika.

Vi starter kl 0630 på morgenen. Solen har nettopp stått opp og kaster varmt lys over fjellene rundt oss. Det er bratt. Det er ikke asfalt. Enkelte strekninger kan strengt tatt heller ikke kalles vei. For første gang på turen må jeg ned i "low range" i girboksen. Motoren brøler ujevnt rundt ca 3000 omdreininger, og Roveren klatrer oppover i 5 km/t. Kun kort vei til toppen er det så lite vei å kjøre på og så mye stup på den ene siden at Berit insisterer på å gå. Jeg setter meg på kanten av setet og holder nøye øye med høyre forhjul - jeg forsøker å holde hvertfall 10 cm klaring til kanten.

Endelig full uttelling for firehjulstrekk

Vel oppe (litt svett, men lever fortsatt) blir det endring i planen. Jeg har ikke tenkt å kjøre NED IGJEN på den veien. Så Lesotho ligger foran oss, også kalt "the Kingdom in the Skies". Jeg mener å huske at en jeg snakket med for ikke lenge siden sa at "once you're over the mountain pass, the roads are fine". Vi kikker på kartet, konstaterer at den nærmeste grenseposten inn igjen til Sør-Afrika er ca 20 mil sør for hvor vi er. 20 mil. Piece of cake. Vi har jo hele dagen, klokka er 10.

Men nei. Noen må ha fortalt meg en skrøne. Eller så kan jeg ha husket feil (lite sannsynlig:-). Vi kjører og kjører. Stort sett i low range, opp fjell og ned fjell, snittfarten de neste 9 timene er 14 km/t. Det hjelper naturligvis ikke at det ikke finnes et eneste veiskilt i Lesotho, at kartleser Berit ikke eier retningssans, og at vi tar en omvei på over 6 mil. I 14 km/t. Oppi en kjerrevei møter vi en UNICEF-bil og spør om veien. De peker oss i motsatt retning av den vi kjører, og ønsker oss "good luck".

Til og med de lokale ungdommene syntes dette var spennende

Veien blir verre og verre. Om Sani Pass er for 4x4 entusiaster, så må disse fjellveiene være for beltebil-entusiaster. Berit går store deler av Lesotho til fots. Jeg tror hun bruker tiden til å regne ut hvor lang tid vi kan overleve på to bokser kjøttboller og en boks erter.

Når det blir mørkt har vi fortsatt ikke sett snurten av Sør-Afrika ennå. Det er absurd. Vi har funnet veien gjennom 1300 mil i bushen gjennom 7 land, og når vi kommer til det 30x30 mil store Lesotho, som er omringet av Sør-Afrika på alle kanter, finner vi ikke veien ut. Vi tilbringer natten i 2800 meters høyde under en spektakulær stjernehimmel.

Her visste vi hvertfall hvor vi var